Bilde av boken "Sove med bjørner"

PRIS: 350,- per bok frakt/porto inkludert

Når du over tid står alene overfor sterk fare og du har det hele og fulle ansvar for deg selv, setter det i gang mange tanker og refleksjoner over livet og døden.

I denne boken forteller Heidi om de seks dramatiske døgn da hun var alene i Alaskas ødemark med bjørner som stadig utfordet henne. Men boken er også en rammefortelling med et vell av tilbakeblikk på et usedvanlig liv, vekslende med betraktninger over livet, døden, håpet og angsten.

En del av denne historien har vært vist i serien «Vårt lille land», TV2. Du kan fortsatt se forhåndsannonseringen.


For å bestille boken,

  1. Send en e-post til bestilling@villmarken.no med ditt navn og din adresse.
  2. Vipps'e kroner 350,- til meg på telefonnummer 919 11 039
    Alternativt kan du betale kroner 350,- til bankkonto 0520.60.84679. NB! Angi din mailadresse i meldingsfeltet.

Baksideteksten på coveret

Dette er historien om Heidi Dammann som reiste fra Fairbanks 190 kilometer inn i Alaskas ødemark. Hun ønsket å oppsøke boplassen etter hennes gamle venn, eneboeren Oliver Cameron, som nå var død. Sjøflyet hadde satt henne av og reist videre, og hun hadde ikke før montert opp videokameraet utenfor jordhytten da hun snudde seg og så rett inn i ansiktet til en bjørn.

Helt alene, uten våpen og uten hund, med kun en satellittelefon og to bokser pepperspray, kjempet Heidi en kamp i seks dager der hun fikk bruk for alt hun kunne om overlevelse i villmarken og all den innsikt hun hadde i ville dyrs psyke.

Her skildrer hun dagene med bjørner og hvordan hun var den som til slutt måtte angripe for å overleve.

Utdrag fra boken

«Jeg veivet med stokken i rasende bevegelser foran meg før jeg ble overmannet av nye hostekuler. Det sved og rev i halsen. Med mysende øyne så jeg at bjørnen gikk sakte noen meter bakover. Igjen brekte jeg meg og med rallende hostelyder trakk jeg meg til siden for å komme unna peppersprayen som hang i luften mellom oss.

–Korp, korp, korp, lød det over oss. Jeg la hodet forsiktig bakover, myste mot himmelen selv om jeg visste at det var språket til ravner som sirklet over oss. De måtte ha kommet fra skogen bak meg uten at jeg hadde lagt merke til dem.

–Korp, korp.

Bjørnen hadde snudd og gikk nå mot jordigloen. Antagelig reagerte også han på peppersprayen. Jeg trakk meg enda lenger bort og fant et tre jeg kunne støtte meg mot til jeg klarte å puste noenlunde normalt igjen. Så gikk jeg tilbake til gyngestolen og stilte meg ved siden av den. Bjørnen stod og så på meg før han atter senket hodet og kom mot meg. Det var noe uforutsigbart i det forutsigbare. Denne bjørnen var ute etter mat. Den var sulten, og jeg kunne spises. Instinktivt rygget jeg bakover. Så lenge ikke bjørnen var klar over det, kunne jeg gå bakover.

Hva var det som var i ferd med å skje? Nei, ikke bakover, sa noe dypt inne i meg. Gå forover. Du vet du må gå forover. Bjørnen stoppet 3-4 meter foran meg. Venstre labb holdt han litt opp fra bakken. Jeg så ham ikke inn i øynene, jeg stirret. Stirret ham inn i de mørkebrune bjørneøynene. Jeg hadde aldri stirret på ham på den måten før. Jeg ville jo ikke utfordre ham. Men han utfordret meg, og nå hadde jeg ikke noe valg. Ham eller meg. Det var dét det var.»